Jeg har en sønn. En fin, lang tenåring på nesten 1,90. Med vokset sveis som sneier pannen og minst en hånd limt til mobilen. For noen vindpust siden var han en smørblid, rund liten gutt som pratet ustoppelig, var uendelig nysgjerrig på verden og trodde jeg hadde svar på absolutt alt der han satt på fanget og nøt den varme mykheten fra mammakroppen.
Nå vegrer han seg helt mot mammaklemmer og fyller hele sofaen med lange bein mens han enten ignorerer eller belærer sin mor. Som riktig nok heller lar seg belære enn å forsøke å hale ut svar med én stavelse på spørsmål om hvordan dagen har vært. Selv spør han sjelden sin mor om annet enn mat, penger og sjåførtjenester, og må derfor ofte nøye seg med sure svar. (Men de inneholder til gjengjeld mange stavelser.)
Iblant blir det litt ensomt å dele hus med en slik. Kroppen min husker ennå godfølelsen av å ligge i sengen med ham og lese bok etter bok, synge nattasang etter nattasang i helt bestemt rekkefølge. Nåde meg om «En stjerne skinner i natt» kom først og ikke sist. Nå sitter kroppen i stedet oppe og lurer på om gutten kom seg på siste buss hjem.
Det var koseligere å ha ham ridende på støvsugeren mens jeg gjorde husarbeid, enn å måtte grave den fram fra rommet hans fra en haug med klær mens han er ute. Det føltes også bedre for selvfølelsen å kunne trøste og si «Nei, det finnes ikke skumle rever her, du kan sove helt trygt, lille venn!», enn å fortvilet måtte brøle til ham om hjelp til å finne «underscore» på tastaturet.
I små blaff gjenkjenner jeg den lille gutten. I smilehullene, i det blå blikket, i den kjappe replikken, i spretten i kroppen når han gleder seg til noe. I konsentrasjonen når han leser noe interessant. Det gjør han ofte. Oftest på mobilen, men han sluker også tjukke bøker.
Urimelig nok er det da jeg savner den lille gutten aller mest. Der jeg en gang var en selvfølgelig del av lesestunden, er jeg nå helt ekskludert. Jeg får ikke lenger dele historiene og hans spontane tanker om dem. Jeg får ikke lenger spørsmål om ord han ikke forstår, eller fin-fine teorier om hvordan boka kommer til å slutte. Jeg forstår ikke hvorfor han ler mens han leser, hvorfor nesen rynker seg i vantro, eller hvorfor han smugkikker på neste side.
Men jeg forstår at han fortsatt liker å lese. Jeg forstår at han synes det er både nyttig og gøy å gå inn i tekster. For en mamma som har viet hele arbeidslivet sitt til barnebøker, burde det være bare stas å vite at lesestundene på fanget har fostret en ivrig nesten-voksen-leser.
Er det lov å si høyt at jeg er ørlite sjalu på den tjukke boka hans likevel? På at tiden og hans egen lesekompetanse har utradert behovet for meg og lesetid på fanget? Ikke det? Glem at jeg sa noe. Men glem ikke å ta barnet på fanget og les i kveld. Hold det tett inntil deg. Snus det i nakken. Du vet aldri når det erstattes av en lang klemmevegrer i sofaen.
