Det er mange grunner til at det gikk bra med Sebastian. Han vokste opp i et godt og fredelig land. Han hadde tak over hodet og mat på bordet. Det i seg selv gir ingen garantier, men det øker sjansene.
Så hadde Sebastian en mamma. En helt vanlig mamma som av og til skrek til ham at han måtte fjerne klærne sine fra badegulvet, og som av og til sto klar med varm sjokolade og nybakt brød med smør og gulost når han kom hjem fra fotballtreninga. En mamma som hadde hjulpet ham å pugge gangetabellen, og som av og til ikke orket gangetabeller. En mamma som kom på åpen dag i barnehagen og stolt så ham i rollen som ekorn i skuespillet, og som tok ham med på konditoriet på vei hjem. Kake på konditori sammen med mamma øker også sjansene for at det skal gå bra med deg. Ikke veldig mye, men litt.
Sebastian og mammaen hans hadde en stol. Den var stor og myk, med høy rygg og tykke armlener. Den hadde vært gul som solen en gang i tiden, men nå var den sliten og blek i stoffet. Mammaen til Sebastian hadde tilbragt så mange timer i den stolen. Av og til med en avis mellom hendene, av og til sovende foran et durende fjernsynsapparat, av og til med en kopp te og et knekkebrød, og ganske ofte med Sebastian på fanget. Sebastian og en bok. Sebastian elsket lesestundene. Mamma også, for all del, men det var fra tid til annen irriterende å lese den samme boka om og om igjen.
Det begynte jo bare for kosens skyld. Sebastian var bare en liten baby, men Mamma merket tidlig at han roet seg når hun tok ham på fanget og sang eller leste for ham. Etter hvert som han vokste ble han mer og mer opptatt av denne boka mamma holdt i. Han ville holde den selv, smake på den og riste den. Se på bildene og peke på alt det rare han så.
Etter hvert skjønte Sebastian mer og mer der han satt. Han skjønte hvorfor den bortkomne pusekatten var lei seg, og hva som kunne trøste den. Han skjønte hvorfor ingen av de andre dyrene turte å være sammen med reven, og han hylte av latter når jenta i boken tisset i pappas hatt.
Men så en dag skjedde det noe. Lesestunden var ikke bare kos lenger. Mamma fant bøker med masse bokstaver i. Eventyr og historier om folk og dyr og biler og fly og troll og prinsesser og drager og dronninger. Plutselig vokste skumle skoger og sjeldne, fargesprakende planter rundt stolen. Høye fjell skjøt i været foran dem og lokket dem inn i skjulte grotter og underjordiske ganger. Og mamma og Sebastian krøp inn i dem og gjennom dem og kom ut i dalen på den andre siden, til fuglesang og klukkende bekker og en flokk hvite enhjørninger i galopp over endeløse grønne sletter. De satte seg på ryggen til en drage og fløy opp mot den gule solen som var like gul som stolen de plutselig var tilbake i. Lesestunden var blitt magi!
Sebastian undret seg over hvordan denne eventyrverdenen kunne dukke opp bare på grunn av bildene og bokstavene i bøkene, og han ville vite hvordan mamma gjorde når hun leste. Han lærte seg bokstavene, en etter en, og sakte men sikkert leste han litt selv også.
Da Sebastian begynte på skolen visste han at inni bøkene han fikk utdelt, kunne det skjule seg utrolige ting. Det hendte at han ble skuffet. At bøkene ikke var så veldig spennende. Men Sebastian skjønte hva som stod i dem og han skjønte poenget med bøker. Senere skjønte han til og med hva som stod i avisene, og han kunne mene noe om det han leste der, og han kunne fortelle til andre hva han mente. Han kunne uttrykke seg og få folk til å lytte. Kos og magi var blitt til et rikt språk.
Det gikk bra med Sebastian. Han fikk seg jobb og tak over hodet og mat på bordet. Det var en vanlig jobb som av og til var forferdelig kjedelig, ofte helt grei, og til tider helt vanvittig spennende. Han fikk seg kjæreste som av og til skrek til ham at han måtte fjerne klærne sine fra badegulvet. Han skjønte hvilke folk det var bra for ham å være sammen med, og hvem han gjerne kunne holde seg unna. Han beholdt et par veldig gode kamerater. Noen av dem trengte av og til trøst, og Sebastian skjønte alltid når og hvorfor. Han visste til og med hvilken bok de burde lese for å komme i bedre humør.
Det er mange grunner til at det gikk bra med Sebastian. Men mammas fang skal ha en stor del av æren.
