Hvis du vil gi barnet ditt noe virkelig verdifullt, noe som varer livet ut og som gir gode ringvirkninger til hver eneste lille avkrok av tilværelsen – fra nå av og til 100-årsdagen, da skal du gi barnet ditt språk. Språket er vårt aller viktigste verktøy for å takle livet. Det læres ved å høre ord – mange ord! – om og om igjen.
Se for deg at du velter inn døra med fire fulle handleposer i den ene hånda og en misfornøyd fireåring som ville være lenger i barnehagen, hengende i den andre. Gangen er full av skoleransler, sko og ytterjakker, men det er tross alt mulig å skimte gulvflisene noen steder. Du stiger over rotet og kommer deg inn i stua. Der sitter tenåringene og din bedre halvdel, som har hatt «hjemmekontor» i dag, i sofaen og netflixer. Idet du passerer TV-skjermen på vei inn til kjøkkenet med handleposene, registrerer du at de er i episode 49, sesong 8.
På kjøkkenet står fortsatt gulosten og alt annet på bordet etter hjemmekontoristens lunsj. Da lyder det smørblidt fra halvdelen i sofaen: Hva er det til middag?
Prøv å forestille deg følgende: I det du skal til å si noe, viser det seg at du simpelthen mangler en hel del ord i vokabularet ditt. Ord som ville vært utrolig nyttige der og da: Latsabb, urettferdig, bidra, sliten, drittsekk, dele, rydde, patetisk, idiot, husarbeid, rot, seriøst, mat, tosk, gulost, netflix, tragisk, udugelig, ubrukelig, egoistisk, oppvask, hjemmekontor-meg-midt-i-ræva, skjerpings, flytte, aleneferie, syden, borte og ukesvis. Ordene er der bare ikke, for du har aldri lært dem. Du har aldri kunnet dem.
Les mer: Språkutviklingen hos 12 måneder gamle barn
Hvordan ville du reagert? Sannsynligvis ville du skreket vilt og høyt og rasende. Hvis det ikke hadde hjulpet, hadde du kanskje kastet en stol eller to, eller i hvert fall en gulost, i retning sofaen. Kanskje ville du revet TV-en ned fra veggen og kastet den ut vinduet. Ja, uten å koble fra en eneste ledning, slik at den dro med seg både dekoder, Apple TV, bluerayspiller, surround-anlegg og Playstation. Så ville du kanskje tatt det du fant av fjernkontroller, lagt dem i steikepanna, satt plata på fullt og dekket bordet med dype tallerkener. Når fjernkontrollene var ferdig smeltet ville du drysset over litt revet gulostskorpe og satt panna direkte på bordet uten gryteunderlag, før du hadde tatt fireåringen under armen og forsvunnet ut døra – i retning McDonalds.
Dette er jo rene spekulasjoner, altså. Det kan utmerket godt tenkes at akkurat du hadde reagert annerledes. At du hadde blitt helt stille, for eksempel. At du hadde svelget irritasjonen, selv om dette hadde skjedd hundre ganger før. Det er en fin løsning det. Særlig for hen som i fremtiden blir din psykolog. Hen trenger tross alt pasienter for å holde geskjeften gående, og du blir et veldig interessant kasus.
Vi mennesker reagerer på alt som hender med oss, enten vi vil eller ikke. Om vi gir uttrykk for det eller ei, alle inntrykk setter sine spor. Den som har språk, kan sette ord på opplevelsene sine. Den som har et rikt språk, kan uttrykke seg nyansert om dem, og på den måten forstå seg selv og omgivelsene bedre – og selv gjøre seg bedre forstått for omgivelsene.
Les mer: Hva er det egentlig med Ole Brumm?
Ettåringen derimot, hen skriker og velter grøttallerkenen på gulvet i generell protest mot den ubehagelige metthetsfølelsen. De fleste voksne takler metthet med å si at de er forsynte, og når de er trøtte sier det at de vil gå og legge seg. Noen ungdommer takler frustrasjon med å tagge FUCK YOU på hvert eneste buss-skur i bydelen. Andre skriver brev til ordføreren om behovet for en fritidsklubb.
Ta småen på fanget og les!
